Velferdsteknologi i hjemmet: kommunen eller Nav?

Velferdsteknologi som varsler noen utenfor hjemmet ditt, er kommunens ansvar. Trygghetsalarm, digitalt tilsyn med sensorer eller kamera, utendørs alarm med GPS og elektronisk medisindispenser søker du om hos kommunen, som en helse- og omsorgstjeneste. Ofte betaler du en månedlig sum. Nav hjelpemiddelsentral låner derimot ut varslingshjelpemidler som varsler deg selv eller dem du bor sammen med, for eksempel komfyrvakt og epilepsivarsling.

Skillet står på Navs side om varslingshjelpemidler, oppdatert 6.10.2026: Varsling som fungerer som beslutningsstøtte for deg selv eller varsler noen du bor sammen med, er vanligvis Navs ansvar. Trygghetsalarm og varsling til personer utenfor eget hjem er et kommunalt ansvar.

Hvem har ansvaret for hva?

Teknologi	Hva den gjør	Hvem
Trygghetsalarm	Du trykker på en knapp og får kontakt med hjemmetjenesten eller en alarmsentral	Kommunen
Digitalt tilsyn	Sensorer som registrerer fall, inaktivitet eller bevegelse, eventuelt kamera	Kommunen
Utendørs trygghetsalarm med GPS	Viser hvor du er når du trenger hjelp ute	Kommunen
Dørsensor	Varsler pårørende eller hjemmesykepleien når døren åpnes	Kommunen
Elektronisk medisindispenser	Varsler når du skal ta medisinen, og sier fra til helsepersonell hvis en dose glemmes	Kommunen
Komfyrvakt	Varsler ved fare på komfyren	Nav
Epilepsivarsling, fallalarm, varsling ved utgang om natten	Varsler deg selv eller dem du bor med	Nav
GPS-baserte orienteringshjelpemidler	Spesielt tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelse	Nav
GPS-basert fallalarm ved epilepsi	Varsler den som skal hjelpe, uansett hvem det er	Nav (unntak fra hovedregelen)

Bor du i omsorgsbolig eller bofellesskap der varslingen går til kommunalt ansatte, er det også kommunens ansvar, skriver Nav. Videoovervåking kan Nav låne ut for å oppdage og varsle om epileptiske anfall eller andre alvorlige anfall og hendelser.

Slik fungerer det i praksis: to kommuner

Innholdet varierer fra kommune til kommune. To eksempler fra kommunenes egne sider, lest 30.10.2026:

Tromsø kommune tilbyr trygghetsalarm til deg som har behov for pleie- og omsorgstjenester og føler deg utrygg hjemme. Når du utløser alarmen, tar hjemmetjenesten kontakt. Du betaler en månedlig sum. Digitalt tilsyn består av sensorer som registrerer fall, inaktivitet eller bevegelse og varsler via trygghetsalarmen til kommunens responssenter. Det kan også være kameratilsyn, eller en kombinasjon. Kommunen skriver at tilsynet aldri utføres utover avtalte tidspunkter, med mindre en alarm er utløst. Varsler fra utendørs GPS-alarm skal først og fremst gå til pårørende. Tromsø har også et visningsrom for velferdsteknologi på Heracleum bo- og servicesenter, der du kan se utstyret.

Stavanger kommune har trygghetsalarm med innebygd fallalarm, og alle med trygghetsalarm får tilbud om brannvarsler som varsler via brannvesenets responssenter. Den mobile trygghetsalarmen har GPS, og det er fortrinnsvis pårørende som følger opp alarmene i en app på telefonen. Kommunen har også automatisk multidosedispenser og dørsensor.

Detaljer om de enkelte produktene står i artiklene om trygghetsalarm, medisindispenser og GPS og lokaliseringsteknologi.

Slik søker du om velferdsteknologi

1. Kontakt kommunen. Tromsø ber deg bruke kommunens søknadsskjema for helse- og omsorgstjenester, Stavanger ber deg kontakte helse- og velferdskontoret der du bor. Har du allerede hjemmetjenester, kan du spørre dem.
2. Beskriv hva du er utrygg på, ikke bare hvilket produkt du vil ha. Faller du om natten, glemmer du medisiner, eller går du deg bort? Svaret avgjør hvilken løsning som passer.
3. Få svar i et vedtak. Kommunen vurderer behovet og fatter vedtak. Hvordan du klager, står i vedtaket.
4. Varsling til egen husstand (for eksempel komfyrvakt) søkes hos Nav hjelpemiddelsentral, vanligvis med hjelp fra kommunens hjelpemiddelformidler.

Personvern: hva sier loven om samtykke?

Sensorer og kamera i hjemmet er inngripende, og reglene tar hensyn til det. Nav skriver selv at fordi enkelte typer varsling kan virke inngripende på privatlivet, må det vurderes og begrunnes nøye hvor nødvendig hjelpemiddelet er.

Hovedregelen er samtykke. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 sier at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det finnes lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag. Samtykket kan trekkes tilbake.

Når personen ikke kan samtykke, for eksempel ved langtkommen demens, gjelder § 4-6 a om varslings- og lokaliseringsteknologi. Kommunens helse- og omsorgstjeneste kan da fatte vedtak om slik teknologi for en person over 18 år som ikke har beslutningskompetanse. Vilkårene er at

• tiltaket er nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade,
• det er i personens interesse,
• det står i rimelig forhold til risikoen og er det minst inngripende alternativet,
• det er sannsynlig at personen ville ha gitt tillatelse.

Der det er mulig, skal kommunen innhente opplysninger fra nærmeste pårørende om hva personen ville ha ønsket. Og bestemmelsen gjelder ikke hvis personen motsetter seg tiltaket. Paragrafen ble sist endret ved en lovendring som trådte i kraft 1. juni 2026.

Hjelpemidler ved demens er omtalt mer i hjelpemidler ved demens.

Kan du kjøpe slikt selv?

Ja, men da er du utenfor ordningene. Nav dekker ikke smarttelefon eller nettbrett, og ikke produkter som er vanlige i handelen. Skal varselet gå til hjemmetjenesten eller kommunens responssenter, må du søke om tjenesten hos kommunen.

Digitale løsninger som gjør det lettere å orientere seg i boligen, kan være med i Husbankens tilskudd til aldersvennlig oppgradering for deg som er 62 år eller eldre, som del av et større prosjekt. Er du ny med digitale verktøy, finnes råd om svindel og telefon i artikkelen om digital trygghet for seniorer.

Velferdsteknologi er én del av det å bo hjemme lenger. Fysiske tilpasninger som døråpner og rampe står i tilpasse boligen.

En komfyrvakt slår av platene hvis noe blir glemt, og er et av de vanligste trygghetstiltakene.